Trener du yoga ett sted der det er plass til følelser? Ett sted der det ikke bare er plass til følelser, men der følelser er ønsket? Der det blir sett på som en naturlig del av yoga?
Det blir fort mye følelser når vi praktiserer yoga. Mens vi vrir kroppen i alle mulige stillinger, bøyer bakover, bøyer fremover, til siden eller hvilken som helst stilling, hender det kroppen åpner opp og lar følelsene flomme. Det vil si; kroppen inviterer til det, så spørs det da om du er et sted der du føler du kan la følelsene komme. Der du kan slippe dem ut, om det er latter eller tårer.
Stedet du praktiserer yoga skal være trygt. Yogamatten din skal være trygg. Den tar deg imot når du ramler. Den er der for deg. På matta trenger vi ikke holde masken. Der kan vi slippe. Matta tar i mot oss uansett form, uansett dag. På matta kan følelsene slippe ut. Der kan tårene flomme eller latteren runge. Der er det plass til alt, uansett hva du trenger å få ut.
En fredag for et par uker siden var kroppen i ubalanse allerede da jeg våknet. Av bortimot ren vane dro jeg på yoga den morgenen. Skiftet, tok med meg matte og pledd og gikk inn i salen. Fra det øyeblikket jeg satt meg ned på matta, begynte tårene å trille. Det var som om kroppen endelig kunne slappe av og fikk lov. Tårene rant i strie strømmer. En elv av tårer som ville ut. En foss som aldri stoppet. Ikke at jeg prøvde å stoppe dem heller. De måtte ut.
Den skjønne yogalæreren begynte timen med å komme bort med en boks kleenex og beskjed om at det ikke var en eneste øvelse vi skulle gjøre den dagen der tårene ikke bare kunne trille. La dem renne. Få det ut, sa hun.
Tårene rant mens jeg sto i Tadasana. De rant fra øynene og ned mot håret mens jeg sto med hodet ned i solhilsen. De rant i alle stillinger og i alle retninger. Det ble små og store dammer på matta og teppet ble vått. Jeg snufset og tørket med kleenex. Halvannen time med tårer som skulle ut.
Jeg visste ikke hvor mye jenta på matta ved siden av fikk med seg. Jeg var mest opptatt av meg og min egen praksis og jeg tenkte ikke mye på henne. Noen få tanker streifet innom selvfølgelig; hva tenker hun, herlighet jeg snufser jo, hun må tro jeg er fullstendig vrak osv. Men jeg var mest opptatt av meg. Over å la følelsene bare flyte ut. Hva hun tenkte om meg og mitt visste jeg ikke. Det roet seg sånn noenlunde etterhvert. Jeg fikk ut alle tårene som ville ut. Følelsen etterpå var myk og god. Jeg var sliten, men rolig og tilfreds. I adskillig bedre form enn før jeg kom.
Fredagen etter møttes vi igjen, hun på matta ved siden av og jeg. Hun så på meg og sa: Timen forrige fredag var en nydelig og sterk time. Veldig sterk.
Jeg sitter igjen med en følelse av at vi delte noe spesielt den fredagen. Det å åpne seg så opp at jeg fint kunne la andre se tårene mine. Følelsen av at ikke bare er det plass til meg og tårene mine på yogaen, jeg har også en jente på matta ved siden av som synes det tilfører timene noe positivt. For en god og trygg følelse. For å toppe det hele har jeg en yogalærer som ønsker alle følelsene velkommen. Som forstår. Som kanskje har vært der selv. Som bryr seg og er der.
Jeg har ett yogasenter der det er rom for hele meg og alle mine følelser, der jeg kan leve gjennom hjertet.
Som Theodor Roosevelt sa:
No one cares how much you know, until they know how much you care.
Andre blogginnlegg
ZantiFerieYoga
Velg en annen vei
Mindfull spising – klarer du å nyte hver bit?
The Guesthouse av Rumi