Bør vi som psykologer innimellom be pasienter om å la være å kjenne etter?
Jeg spurte om han hadde fått tilbud om noen å snakke med etter det han hadde opplevd på jobb.
Jeg deltok for noen dager siden på en såkalt mind-body-workshop som reklamerte med at den skulle gjøre deg lykkelig. Som kroppsorientert psykolog ble jeg umiddelbart nysgjerrig, men kanskje litt skeptisk. Håpet var å lære noen nye verktøy jeg kunne dele med pasientene mine.
Det jeg stusser over, er sykehusets redsel for at de gamle, vonde følelsene skal dukke opp igjen. Er det ikke naturlig at de kommer til overflaten i livets kanskje mest krevende situasjon som en fødsel er?
Allerede i første samtale kunne hun bekrefte hun var totalt utslitt.
Hvis hun slet med å sove, så fikk hun sove ved å bruke avspenningsøvelsen. Hun hadde oppdaget at kroppen har bremser som er medfødte, men som også kan utløses manuelt av oss selv.
Vi må rett og slett være nysgjerrige på andres fag for å kunne lykkes å lære dem vårt eget fag.
